Dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste. En Zumba-time på et overfylt Elixia med 20 svette damer på rekke og rad er liksom ikke det samme. Til og med Zumba på Hawaii under palmene får ikke samme effekten. Eller trampe takten under allsangen...
Lørdag kveld for et par uker siden var Ellinor, Olene og jeg ute og svingte oss. Det skjer så alt for sjeldent. Faktisk så sjeldent at jeg alltid glemmer sist gang jeg var ute og dansa. Vi kom til en fullpakka bar i halv tolv tida og slo oss løs. Det føltes fantastisk. Det føltes som medisin. Den første halve timen glemte jeg litt tid og sted og bare nøt å være i ett med musikken, bare være, bare flyte - og le (bare pittelitt) av mannen i blå dressjakke som hadde noen helt vanvittige dansemoves. Etter en halvtime begynte vi å bli litt utålmodige og lurte på om det skulle komme noe mer spenstig enn disco og Abba og Fame, helst litt techno for Olene sin skyld, men det kom aldri - så vi holdt det gående en halvtime til før vi heiv oss på 1.13-toget, og følte oss voldsomt ungdommelige, i alle fall jeg.I kveld var Olene og jeg ute igjen - to ganger på to uker - har det skjedd siden 1997?! Det ble over 4 timer med bevegelse, smådansing og litt vill dansing (noen hakk borte fra Jarle...) til Vind i gardhol (gammeldags visemusikk ala gitarkameratene, kanskje? Jeg var skeptisk, men det var faktisk overraskende bra), Morten Abel (det var fantastiiiiisk!), Hilde Selvikvåg (hvor vi tilbrakte halve konserten i dokø!!!) og Carpe Diem (som var langt over en time med rap-musikk; digg i begynnelsen, liiiitt langdrygt i slutten). Da jeg nettopp tok toget hjem hadde jeg så vondt i beina at jeg hadde problem med å gå skikkelig. Uvant, litt god følelse!
Hvorfor danser vi ikke mer?
Jeg er sikker på at det hadde gjort noe både med helsa og humøret! Hvorfor blir det bare med mimring - fra russetida, eller sist gang vi var ute, som september da vi var en hel jentegjeng og noen kom bort til oss og spurte om det var lenge siden vi hadde vært ute. "Eh...ja..." svarte Miriam. "Hehe, vi kan se det!" var svaret.
Jeg er sikker på at det hadde gjort noe både med helsa og humøret! Hvorfor blir det bare med mimring - fra russetida, eller sist gang vi var ute, som september da vi var en hel jentegjeng og noen kom bort til oss og spurte om det var lenge siden vi hadde vært ute. "Eh...ja..." svarte Miriam. "Hehe, vi kan se det!" var svaret.
Det er noe spesielt med dansing som trening ikke kan gi. En joggetur gir liksom ikke samme effekten, selv ved en "runner's high" (ikke at jeg har erfart det så ofte). Aerobic kan i alle fall ikke erstatte det. Å danse for å være ett med musikken, eller å danse for å uttrykke noe på innsiden, å danse av glede eller å være så glad at en danser... Det er noe det!
Dansing har nesten utgått fra livet mitt, det som pleide å være en helt naturlig del av det. Jeg tror det skjedde gradvis.... Og uten at jeg helt så det komme før ei jeg kjenner fortalte meg hvor kjekt det var å gå på swingkurs i Stavanger hver uke, og jeg tok meg i å ikke kunne fatte hvilken verden hun levde i hvor det var normalt å gå på swingkurs...
I det siste har jeg vært en del i en menighet som heter Intro på Sandnes. Det har vært utrolig fint og inspirerende. Og hver gang under sangen (som vi kaller lovsang til Gud) så er det folk som danser (vel, hopper opp og ned i alle fall). Både eldre og ungdom. De første gangene tror jeg bare at jeg stirret på dem, så uvant var det. Ikke at jeg ikke har danset og sett dans på hundrevis av møter i livet mitt, men det er så lenge siden. Det var som salve for såre øyne. Å bare se gleden og friheten og energien det skapte. Jeg hadde glemt at jeg kunne bevege meg og hoppe og feire på denne måten på et møte. En kamerat sa til meg etter et av møtene: "Dette er jo typisk din stil, er det ikke? Med sang og dans og sånn!" Jeg bare stirret på han. Hva snakket han om? Meg og dans? That was sooo 2010. Eller var det 1997? Jeg har glemt hvordan det føles. Jeg tror ikke jeg tør lenger. Det var noe jeg gjorde "i ungdommen", var det ikke? Nå får jeg det ut når jeg en gang i skuddåret er på en nattbar eller diskotek...
Jeg måtte tilbake til 2007 for å finne dansebilder av oss, og det er jo helt tragisk! Men... etter vellykka dansing på Jærnåttå i kveld så føler jeg noe kanskje kan ha forandra seg. To ganger på to uker?? Kanskje det er håp allikevel?
2007 ja.... Julekonsert. Det var gøy det!
I det siste har jeg vært en del i en menighet som heter Intro på Sandnes. Det har vært utrolig fint og inspirerende. Og hver gang under sangen (som vi kaller lovsang til Gud) så er det folk som danser (vel, hopper opp og ned i alle fall). Både eldre og ungdom. De første gangene tror jeg bare at jeg stirret på dem, så uvant var det. Ikke at jeg ikke har danset og sett dans på hundrevis av møter i livet mitt, men det er så lenge siden. Det var som salve for såre øyne. Å bare se gleden og friheten og energien det skapte. Jeg hadde glemt at jeg kunne bevege meg og hoppe og feire på denne måten på et møte. En kamerat sa til meg etter et av møtene: "Dette er jo typisk din stil, er det ikke? Med sang og dans og sånn!" Jeg bare stirret på han. Hva snakket han om? Meg og dans? That was sooo 2010. Eller var det 1997? Jeg har glemt hvordan det føles. Jeg tror ikke jeg tør lenger. Det var noe jeg gjorde "i ungdommen", var det ikke? Nå får jeg det ut når jeg en gang i skuddåret er på en nattbar eller diskotek...
Jeg måtte tilbake til 2007 for å finne dansebilder av oss, og det er jo helt tragisk! Men... etter vellykka dansing på Jærnåttå i kveld så føler jeg noe kanskje kan ha forandra seg. To ganger på to uker?? Kanskje det er håp allikevel?
2007 ja.... Julekonsert. Det var gøy det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar