Tanker fra London

Det er min siste dag i London og jeg vandrer gatelangs Oxford street med den lille kofferten rullende etter meg. Det er søndag, men stappfullt av folk, som om det skulle vært lørdag formiddag. Det er sol og jeg traff kjentfolk i Hillsong church, som huser over 2000, og har pakkfullt på alle 4 søndagsmøter. For en annerledes verden!! Først ble jeg geleidet rundt flere kvartal for å "skrive inn trillekofferten", så stod jeg i lange køer med utallige damer og menn i svarte skjorter som snakket til hverandre gjennom en liten mikrofon. Først ville de ikke slippe meg inn da jeg kom tilbake etter å ha levert håndbagasjen, men etter gjentatte diskusjoner ble jeg geleidet av en dame - med svart skjorte og headset - gjennom lange korridorer og forbi utallige vakter, og fikk endelig kommet meg inn en sidedør av hovedsalen og klemt meg inn på bakerste benk klokka kvart på 12, 45 minutter etterpå!

Mens vi gikk gjennom korridorene fortalte damen meg om Hillsongkirken, om de 10 000 som hver søndag besøker denne menigheten, som bare er en av flere i London! Og jeg som ble overvelda over at vi samla 10 000 på O2-arenaen!! "Hvordan får dere dette til?" spurte jeg overvelda. "Å, vi er hundrevis som jobber - hver søndag!" Jeg fortsatte og gå uten å spør om mer. Hundrevis av folk i aksjon for noen få møter? Dette var annerledes enn hjemme!

Så ja, etter denne opplevelsen vandrer jeg altså gatelangs og blir med noen jenter som insisterer på å shoppe på Primark, en billigkjede forstår jeg etterhvert. Der inne får jeg en økende kvalmende følelse i magen. 5 par sokker til £2 (23 kroner), flotte, nye cardiganer, ikke på salg, for £7 (80)?! Jeg går rundt og ser i den enorme 3-etasjers, fullstappede butikken, og alt jeg ser på er rett og slett drittbillig. Mye er laget i Bangladesh. Følelsen av kvalme øker, til jeg begynner å se nærmere på plaggene. "Jeg digger denne cardiganen!" tenker jeg med meg selv og tar den av hengeren, "og denne hvite også! En sånn har jeg ikke." Ikke før har jeg glemt følelsen av ubehag før jeg var klar til å kaste meg over varene!

Jeg rykker meg selv ut av tankestrømmen, henger cardiganen på plass igjen, kvalmen kommer tilbake og jeg går langsomt ut av butikken. "Jeg må finne mer ut av dette!" tenker jeg, "jeg må gjøre noe med det! Dette er jo helt sykt!" Videoklipp av sammenraste handlesentere og fabrikker flimrer forbi øynene mine, samt dokumentarer om jeansindustrien i Kina og artikler som kritiserer Hennes & Mauritz (jamfør mitt bloggeinnlegg om dette i mars 2013). "Jeg kan ikke fortsette med å late som om dette ikke skjer!" roper det i hodet mitt, "skal jeg bare fortsette å kjøpe ekstremt billige klær som fører til andres død?!"

Så her sitter jeg, på nærmeste kafé, uten wifi, og blogger på mobilen min (tungvint!) Jeg sitter her og researcher 'rettferdige klær' og prøver å finne ut av systemet. Til nå virker det som et eneste stort rot. Alt er infiltrert i hverandre og nærmest umulig å finne ut av for en som meg, som vil vite akkurat hvor jeg nå kan kjøpe klær, uten å bli ribba totalt. "Du kan aldri være sikker på om du får rettferdige klær," mener en talsmann for Varner-gruppen, "men det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe."
Bangladesh dukker stadig opp som et av verstingstedene for urettferdig behandling av arbeidere. Varner-gruppen (Carlings, Bik Bok, Cubus...) virker i alle fall som om de er tydelig bevisste, selv om de ikke kan garantere noe. De sier også at de ikke avslutter handel om leverandøren viser seg å utnytte arbeiderne, men prøver å forhandle med dem. Hennes & Mauritz har blitt kåret til "verste butikk" og var svært sent ute med å legge ut lister over leverandører. Det fins visst flere nettbutikker som er bevisste på "rettferdige klær," men de fleste av dem er temmelig dyre. Og kanskje mest interessant, uttalelser om hvor aktuelt dette er i de fleste land, spesielt blant ungdommer, men ikke i Norge, blir nevnt. Vi er visst "sent ute" med å bry oss.

Jeg leser og leser og får flere og flere spørsmål samtidig som jeg lærer. Hvis dette er for lite på dagsorden, er det på tide at vi gjør noe med det! Da er det jammen tid for å snakke om det, diskutere, ta bevisste valg og gjerne undersøke klesbutikker og stille spørsmål. Hva er det med Norge at vi ligger så langt etter i dette? Vi som er rikest og har mest, skal vi også ha billigst klær uten å kjenne på hvilke konsekvenser dette har for de som i verste fall ofrer livene for at vi skal få dem? Ville det ikke være mest naturlig at vi som har så mye var villige til å finne ut av dette og til og med betale mer for klærne vi går i?

Hm... Jeg sitter her og ser ned på klærne mine. Kjole kjøpt på Target på Hawaii, cardigan også... Flaks! Så ser jeg på taggen: Made in China. Klærne var hverken dyre eller spesielt billige. Er Target OK? Jeg må finne mer ut av dette. Jeg tror ikke det skjer på en dag eller en uke. Men jeg må begynne å forholde meg mer til dette, på en eller annen måte!