Update: Helse

Uvitende under aktiv matlaging snappet Kaleb mine spede forsøk hjemme hos dem, og la det ut med et WOW! Jeg visste ikke han var SÅ overrasket over at jeg laget mat...

Etter opphold på Modum er det vanlig å trenge videre hjelp hjemme over en viss tid. Jeg har brukt de siste månedene på å lete etter en psykolog eller terapeut, og ikke en hvilken som helst en. Det måtte være noen som jobbet psykodynamisk, som er ganske forskjellig fra å jobbe kognitivt, og som jeg trodde kunne hjelpe meg i min komplekse situasjon. Det har vært en nedtur å innfinne meg med at Modum Bad ikke er en quick fix, og at jeg fortsatt trenger hjelp. Det å starte enda en gang med en ny person har vært vanskelig å motivere seg til. Men nå er jeg i alle fall i gang.

I tillegg har problemer med mat toppet seg. Jeg har hatt den kjedelige oppdagelsen at jeg reagerer på mat! Jeg har ofte hørt om andre som har slitt med det samme, og kanskje dømt dem litt siden jeg alltid har vært altspisende, og sikkert litt stolt av det. Nå var jeg i plutselig i en ny kategori. I tillegg til å etter hvert innrømme det for meg selv, var problemet å finne ut hvilken type mat jeg reagerte på.
Det har vært flere år med økende mageknip, luft i magen (dessverre!) og oppblåst mage, uten at jeg har klart å sette fingen på hvilken mat det er som gjør det. Og i min vanlige stahet så vil jeg helst finne det ut selv, og unngå leger. 

Lenge tenkte jeg at det "bare" var psykisk. Helt fra jeg begynte som lærer i barneskolen har jeg vært klar over at mageknip hos elever ofte kan handle om at de er redde eller gruer seg for noe. Senere har jeg lært at følelsen frykt sitter i magen. Men etter hvert måtte jeg åpne opp for at mageproblemene mine kanskje ikke bare var psykiske, og kom meg til legen. Der fant jeg ut at jeg hadde laktoseintoleranse, temmelig typisk for blant annet adopterte fra Asia. Mange generasjoner hvor melk ikke var en naturlig del av kostholdet. Men å kjøpe laktosefrie matvarer tok ikke bort alle mageproblemene mine. Neste steg ble ultralyd, og så den lange veien for å svelge slangen (jeg er veldig takknemlig for ei venninne som løy til meg og sa at "det kommer til å gå helt fint, d er ikke så gale")...

Fremdeles fant de ingen ting. Jeg prøvde halvhjertet å kutte ut litt matvarer, men med reising hver 12.dag eller 3. måned ble det umulig å holde styr på. Spesialistene sa at jeg kunne prøve slangen opp andre veien, og om ikke det fungerte ville de nok konkludere med at det var ukjent og gi meg diagnosen irritabel tarm, som da visstnok er et samlebegrep på at ingen vet hva som egentlig er galt. Jeg hadde virkelig ikke lyst på et nytt slangebesøk, og var heller ikke interessert i en sånn diagnose, men smertene økte og irritasjonen nådde etterhvert et toppunkt. Nå måtte jeg gjøre noe! 

Så da jeg kom hjem fra Modum kastet jeg meg over nettet og snakket med andre som hadde mer peiling enn meg for å finne ut av det. Jeg ble mer og mer nedtrykt over hvor mye jeg kanskje måtte slutte og spise. Jeg lastet ned appen for FODMAP, og tenkte at nå var livet som fri matspiser definitivt over. Helt til jeg kom over en blogg hvor Helene med bachelor i ernæringsfysiologi skrev at hvis en var i min situasjon kunne en slappe helt av - tarmen trengte kanskje bare tid til å bli god etter alt for mye gluten og vanskelig fordøyelig mat gjennom mange år, og at sannsynligheten var stor for at jeg kunne spise det aller meste om en tid. Jeg skulle bare kutte ut hvete (ikke rug, havre, spelt, m.m), løk, hvitløk og laktoseprodukter i noen måneder, se om det hjalp og så introdusere det litt og litt etterpå. 

Og det har hjulpet! Selv om jeg framdeles er i utforskningsfasen. Det hjalp veldig da jeg klarte å fokusere mer på alt jeg faktisk kunne spise, enn det jeg ikke kunne spise, og smalne det ned til kun disse fire reglene. Etter tre måneder er jeg mye bedre i magen, tar laktasetabletter hvis jeg spiser noe med melk i, og spiser i enkelte tilfeller litt mat med hvete og løk. 

Så mye av tida de siste månedene har gått med til å fokusere på helse - å forandre kostholdet og finne profesjonell hjelp. Og å finne ut hvem jeg er når jeg ikke lenger kan spise alt. Jeg merker hva det gjør i sosiale settinger, og er overrasket over hvor mange som inneholder mat. Nå må jeg forholde meg til dette på en annen måte.

Hva gjør det med forståelsen av meg selv når jeg ikke lenger kan skryte av at jeg spiser alt, og at "jeg drikker vann fra springen og spiser salat uansett hvor jeg er i verden"? Nå har jeg blitt en av de som "maser" om alt jeg ikke kan spise, og lager kø på kaféer fordi jeg spør om hva maten på menyen inneholder! Til tider har jeg blitt den som må ta med følget ut av kafé og restaurant for å finne et annet sted med mat jeg kan spise. 

Jeg kan heldigvis spise sushi enda!

Med så mye matintoleranse har jeg blitt nødt til å kokkelere mer, og prøve meg fram på all slags middager, og til og med noen desserter. På den måten har jeg blitt tvunget til å gjøre noe jeg alltid har unngått - å lage mat!