Update: Jobb

Mohammad som oversetter i samtale med Åsne Seierstad og filmskaper Ali Alibrahim etter at dokumentaren One day in Aleppo ble vist på konferansen for ytringsfrihet som jeg var på i Lillehammer

Hvordan balansere helsen min og den tiden jeg trenger i terapi med en ny, og spennende og utfordrende jobb? Jeg har ikke svaret enda. Flere av mine venner har uttrykt at de ikke helt forstår hva jeg jobber med, og det forstår jeg godt. Jeg er ikke sikker på at jeg fullstendig forstår det selv. Kort sagt så jobber jeg på Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus, og hovedjobben min er med Friby Stavanger; forfattere som ikke har kunnet ytre seg i sine egne land, og som derfor har fått komme for å få trygghet og ytringsfrihet i en friby, og i dette tilfellet Stavanger. 

Utenom dette innebærer jobben min mye forskjellig. Sølvberget og Stavanger har sin egen litteraturfestival som er blant Norges største, men som jeg hadde svært liten kjennskap til før jeg begynte. Den heter Kapittel. Noe av det jeg jobber med nå er å være med og utforme litt av programmet på denne festivalen, som går av stabelen 20.-24. september i høst, med tema revolusjon. Å etter hvert ha mine egne program på Sølvberget er nytt og spennende, og ganske skremmende. Jeg har enda så mye å lære, og framfor alt finne ut hvordan jeg navigerer i de forskjellige systemene. 

Som mange av dere vet gikk en drøm i oppfyllelse da det åpnet seg dører der jeg kunne jobbe med mennesker og organisasjoner relatert til Nord-Korea. Jeg hadde hatt en drøm siden jeg etter en lang rekke utrolige hendelser fikk stå på nord-koreansk jord i 1998. Plutselig begynte dører å åpne seg i 2013, som førte til at jeg besøkte et senter for nord-koreanske avhoppere i Seoul, Sør-Korea, og også gjennomførte feltstudier for masteren min med dem. Deretter tok jeg kontakt med en av dem med mest innflytelse der; kunstneren og forfatteren Morten Traavik, og ble etter hvert invitert til Nord-Korea gjennom han. 

Det var en fantastisk og surrealistisk opplevelse å være med han og oppleve kultbandet Laibach i Nord-Korea i august 2015, men etter dette stoppet alt opp av forskjellige årsaker, og jeg måtte slippe drømmen og alt jeg hadde jobbet for. Det var en bitter pille og svelge. Jeg gjorde ferdig masteren og fikk etterhvert jobb på Sølvberget, og tenkte at alt med Nord-Korea var en saga blott. Men disse månedene har jeg vært med å jobbe for at Kapittel skal invitere Laibach til å være et av de store trekkplastrene til Kapittelfestivalen, og nå kommer de faktisk til Folken! Plutselig - selv om både Morten og jeg er enige i at det neppe kan være tilfeldig - er jeg i kontakt med Morten igjen, og plutselig får jeg være med å "bring awareness" til Nord-Korea igjen, og til og med få betalt for det! 

Ellers kom jeg nettopp hjem fra den første konferansen for Friby (ICORN og PEN International) i Lillehammer - som var spennende, interessant, smertefullt og lærerikt. Jeg merker at jeg må sette meg inn i og lære om en helt ny kultur. Menneskerettighetsforkjempere. Forfattere. Journalister. Kulturfolk. Dette er ikke en gruppe jeg kjenner veldig godt fra før, og jeg følte meg tidvis ganske annerledes - som jeg sa til en av de andre koordinatorene "som en med røde sokker når alle andre har grønne"...

Det var spesielt kjekt å være med på Snakk! på Mellombels Ølstove, og vise Mohammad byen min Bryne

 Er ikke alle damer bittelitt forelska i Karl Ove Knausgård? Anett, venninna mi, bare lo av meg og mente bestemt at det ikke stemte. (Fra Ytringsfrihetsfestival og litteraturfestival i Lillehammer)

Som nevnt i disse tre bloggpostene har de tre siste månedene ført med seg mange spørsmål om hvem jeg er og hvor jeg har identiteten min. Arbeid påvirker ofte livene våre i stor grad og får mye å si for forståelsen av hvem vi er. Nå har jeg jo ikke lenger identitet som lærer - så hvem er jeg når jeg jobber i Stavanger kulturhus? Er jeg den samme? 

Disse spørsmålene vil jeg sikkert fortsette å bale med i god tid framover.