onsdag 21. juni 2017

Update: Å utfordre relasjoner

Dohistorien endte forresten bra. Jeg sendte mail til styret, og etter å ha venta utålmodig noen dager, sendte jeg melding til styreleder og forklarte saken. Så nå er heldigvis ingen sure på meg lenger, og det er jo veeeeldig viktig... 


Det har vært forvirrende og utfordrende å flytte tilbake til Bryne i forhold til relasjoner. Og på Modum Bad har jeg jo lært og tørre å kjenne mer på følelsene, ikke være redd dem, og høre etter på informasjonen de gir meg. Å kjenne på følelsene fører jo også til at jeg må ta ansvar for dem mer enn før, og i hvilke situasjoner er det en ofte føler mye? Jo, følelsene våre er gjerne sterkest i forhold til mennesker, de nærmeste, men også bekjente, på godt og vondt. Derfor fører jo dette også til at å kjenne mer på følelser gjør noe med relasjonene våre, og hva vi velger og gjøre med dem. 

Alle vet at relasjoner forandrer seg. Tid. Avstand. Konflikter. Usikkerhet. Mange ting kan gjøre at de endres, og gjerne kjølner, og ofte tror jeg at vi ikke er så gode til å snakke om dette - med dem det gjelder - slik at relasjonene kan bevares over tid. Noen av oss har kanskje truffet igjen venner fra gamle dager, om det så er en klassefest eller et møte på butikken, og lagt merke til hvor fort en går inn i de samme rollene som vi hadde den gangen, selv om vi kanskje har forandret oss veldig fra da til nå. Hvis jeg var den sjenerte jenta som ikke turte si hva jeg egentlig mente, er det lett å gå tilbake til å bli akkurat den jenta i møter med folk fra den tida, spesielt kanskje i relasjoner fra barne- og ungdomstid. Jeg tror dette er - akkurat som tankene og følelsene våre - fastlagte mønstre vi trenger være veldig bevisst om - hvis vi ønsker å komme oss ut av det og velge å gjøre noe annerledes. 

Etter at jeg kom hjem har jeg måttet ta en liten temperaturmåling med meg selv og andre, for å finne ut hvem vennene mine er nå, og hvordan relasjonen er nå. En konkret historie er hva som skjedde mellom Anett og jeg, som jeg har fått lov å dele. Vi har vært gode venner siden vi var 15 og 16 år, og kjent hverandre på godt og vondt. Hun har vært en av de du tenker bare alltid kommer til å være der. Men da jeg kom hjem fra Modum fant vi etter hvert ut at vi faktisk ikke visste så mye om hverandre lenger og at vi gikk tilbake i gamle, fastlagte mønstre som ikke fungerte så bra. Dette skapte frustrasjon for oss begge. Hun hadde forandret seg de siste tre årene, og det hadde jeg også, og vi hadde ikke hatt anledning til å følge med i hverandres liv særlig mye. Men det tok allikevel litt tid før vi innså at vi oppførte oss som vi alltid hadde gjort mot hverandre, selv om vi ikke var de samme personene lenger. 

Utenom å snakke om dette, kom løsningen da hun sa at hun trodde vi måtte begynne litt på nytt. Vi bestemte oss for å legge det gamle bak oss, tilgi det som måtte tilgis, og starte med blanke ark. Vi skrev lapper med vonde ting fra fortida og brant dem sammen, og begge hadde tårer i øynene da vi ba hverandre om tilgivelse, og bestemte oss for å velge og se hverandre med nye øyne. Det var en utrolig fin opplevelse som endret noe i meg. Selv gamle gode vennskap kan bli vanskelige og mye usagt kan samle seg mellom en med årene. Og hva gjør vi da? Trekker oss bort? Snakker med andre om det? Koster det under teppet og later som om det ikke eksisterer? Å snakke med personen det gjelder er både vanskelig og sårbart, men kan igjen forlenge et vennskap som egentlig kanskje har surnet til.


Noe av det som er vanskelig med å komme hjem til en kjent plass, er at det tar tid før folk er klar over og husker at du faktisk er hjemme igjen. Og siden jeg har hatt så mange forskjellige venner til forskjellige tider i livet, som i huskirker, gjenger, foreninger, studietid, kollegaer... så har jeg fått høre fra flere at siden jeg har så mange venner, så regner de med at om jeg vil treffes, så er det jeg som tar kontakt. Samtidig med at jeg har vært mye bortreist, så har de gått videre, stiftet familie, skiftet jobb, forandret seg, utviklet nye vennskap, og situasjonen er annerledes enn da jeg bodde her for tre år siden. 

Jeg finner stadig ut - igjen og igjen - at det er best når en kan snakke om dette også. Det kan føles ydmykende, men jeg ønsker og dele utfordringene med å komme hjem, og sette ord på (som i denne bloggen, og noen ganger direkte til personer) at jeg trenger at ikke bare jeg tar initiativ, og at jeg faktisk ikke helt vet hvem som er vennene mine lenger blant alle mine bekjente. Det er sårbart, men jeg tror det er verdt det. 


Så å håndtere gamle relasjoner, og følelser i forhold til disse, å velge og være åpen og sårbar i relasjoner, å kjenne på også “vonde" følelser for andre, har vært noen av utfordringene mine etter at jeg kom hjem fra Modum Bad. Og i dette vokser og modnes jeg, lærer mer om meg selv, tar ansvar for meg og følelsene mine og velger å lage nye veibaner og vaner i hjernen min.


Bella og jeg tar selfie på jobben min. Hun blir mer og mer en liten dame, og samtalen og det vi gjør sammen forandrer seg deretter.

I utdrikningslag og bryllupet til Ina ble det mimring fra Marias bryllup og gamle tider.

Jonah, Lukas, Isabella og jeg ute på tur. Også relasjonen med barna forandrer seg når det kommer nye, og når de blir eldre.

Russebilde fra 1997. Det var tider. Noen av disse relasjonene fra den tida har jeg hatt tidvis i årene etter, og noen få har jeg den dag i dag.

Vi hadde en kjempefin 20-års reunionfest med gamle Lundehaugen Musikk, dans & drama. Latteren og stemningen var akkurat som for 20 år siden.

Jentetur til Oslo. Gamle og litt nyere relasjoner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar