lørdag 3. mars 2018

Tilbake til Modum

Det er mars igjen og jeg reiser tilbake til Modum Bad i morgen. I dag har jeg vaska klær og pakka, avtalt at Magnar kjører meg til flyplassen og begynt å gjøre meg mentalt klar til å reise tilbake. Den siste uka har jeg lest mye i de to fullstappa journalene jeg skrev fra de tre månedene jeg var der. Det er utrolig at det er et år siden. Tida har gått så fort. Nå skal jeg tilbake til Østlandets vinterskoger.

Altså skal jeg ikke på et nytt opphold, men på avslutningen av mitt første. For de fleste som kommer til Modum på tre måneders opphold venter en ukes avslutning ett år seinere. Jeg syns det er helt genialt. Så mens en jobber hjemme med alt en har lært, så har en den uka som kommer i bakhodet. Den kan være med å holde en ansvarlig, hvis en for eksempel etter seks måneder har lyst å gi opp. Da kan det være motivasjon nok at vi skal fortelle hvordan det har gått med oss igjen. I tillegg til at det er med å motivere en, er det også noe å se fram til. En skal jo få treffe alle igjen og høre hvordan det har gått med dem, og også få møte terapeutene og være i de nydelige omgivelsene som fins der. Lange snødekte marker. Vinterro. Dype skoger. Mulighet til å brenne bål ute i snøen.

Framfor alt lærte jeg veldig mye på Modum Bad, at det fantes hjelp når kognitiv terapi møter veggen. Ettersom månedene har gått har jeg blitt mer vennlig innstilt til kognitiv terapi, og forstått hvor mye det også har hjulpet meg, men i starten under og etter oppholdet, tenkte jeg vel at det eneste som virkelig kan hjelpe mennesker med psykiske problem er psykodynamisk terapi. Det er vel typisk å være så svart hvitt med alt en opplever som er nytt og bra. Slik tenker jeg ikke nå lenger, selv om jeg ser begrensningene til kognitiv terapi. Det er bare så mye en klarer å gjøre ved hjelp av egen tankekraft og viljestyrke. Og selvhjelpsterapi har begrensninger. Hva når en ikke har mer vilje igjen? Hva når en ikke er sterk nok? Hva om en har gjort alt en kan, fra å sette grenser, tenke riktige tanker, vært åpen og ærlig, positiv og takknemlig og tatt gode valg? Hva gjør en om en framdeles føler en synker eller har mistet kontrollen? Jeg hadde mistet håpet, og oppholdet på Modum Bad var med å gi meg det tilbake.

Men var alt bra på Modum? Hva tenker jeg om det nå, ett år seinere? Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser. Jeg har lært uendelig mye, fått håp og bearbeidet en del. Det er jeg inderlig takknemlig for. Jeg tror absolutt det var riktig å reise, og jeg anser meg selv som heldig som fikk muligheten.

Men livet skal jo leves utenfor et psykiatrisk sykehus, og hva skjer etterpå, når de trygge rammene
rives bort fra en og en er overlatt til seg selv? Uten hjelp på alle sider kan nye utfordringer oppstå da. Etter Modum følte jeg at jeg falt som aldri før. Utenfor rammene var virkeligheten tidvis brutal og mye av det jeg hadde lært hjalp meg lite. Det er ingen god situasjon å jobbe med seg selv når en føler at en såvidt holder hodet over vannet. Mange dype sår ble åpnet som var vanskelige å takle her hjemme i et liv hvor jeg skulle fungere i jobb, forholde meg til folk i alle slags settinger, bo alene i leiligheten og så videre. Kanskje hadde det vært bedre om noen av disse sårene ikke hadde blitt åpnet, lurer jeg på nå. Jeg er ikke sikker. Og jeg har landet på at jeg trenger ikke være sikker heller, jeg trenger ikke et svar med to streker under. Modum Bad var veldig bra, og det var ikke så bra for meg, begge deler på en gang.

Muligens vil nettopp den kommende uka forandre på dette. Kanskje vil noe falle på plass. Og kanskje det først er etter at dette oppholdet er over og jeg føler jeg har hodet over vannet igjen, at lærdommen jeg fikk setter inn. Jeg har framdeles håp.

Og jeg er i alle fall uendelig spent på i morgen, og gleder meg enormt til å dra tilbake igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar