Å leve fra Ånden...

Første uke i Taiwan er over, og det har vært en veldig interessant reise. Store ikke-planlagte telefonregninger (fordi jeg ikke visste hvor fort 1 MB til 5 kroner ble til mange hundre kroner), nær døden opplevelser i trafikken, hetebølge (36 grader føltes som 40!) som slår en helt ut og gir en pusteproblem, leilighet i 5. etasje uten heis og springe etter søppelbilen   klokka 19.55   på kveldene, fordi det er slik taiwanesere leverer søppelet sitt, har alle vært med å gi små kulturelle sjokk. Det første og verste var likevel å oppdage at Taiwan ikke var så billig som jeg hadde trodd, etter et halvt år i Kina regnet jeg nesten med at det var lignende. Men det var det ikke. Utenom å spise ute, heldigvis, billig. Men å få tak i etterlengtet ost til en ganske dyr pris, måtte jeg sitte bakpå en liten vinglete moped 15 minutter i trafikken i, som sagt, 36 grader, for å få. Men det var verdt det.  De første dagene kunne jeg kjenne tilløp til panikk et par ganger, “hva er det jeg...

Well, I did my exchange study at a Chinese university from September 2024-January 2025, after feeling like God asked me to study Chinese six years ago. Since then it’s been a long walk, moving from my home town and my apartment and all my friends in Bryne to study Chinese full time in a new town Bergen in Norway, and then enduring a very challenging half year in China.  When I came home this January I didn’t feel finished with China, but no doors would open into the country. I contacted eight missions organizations and applied to several jobs, looked at several private schools, until a friend of mine had a prophetic word to lay it all down and start anew and I felt God asking me to let go of China.  The very moment I did (like the same day!) I got an e-mail from someone I’d written months before, telling me about YWAM in Taiwan and the chance to study Chinese there and be in missions. For the first time I felt real joy about doing something, everything with China had become ha...

Da går ferden videre til Taiwan, og det er med stor glede og skrekkblandet fryd jeg forlater Norge denne gangen. Jeg har bodd mye utenlands i mitt liv, men å bo i Kina tidligere i år og nå flytte til Taiwan er noe helt annet enn å flytte til Hawaii. Det er også noe helt annet å dra nå enn da jeg var 18 og 33. Akkurat som om fallhøyden er lengre, og sårbarheten større.  Samtidig har jeg, gjennom hele prosessen, hatt utrolig mye fred og glede. Tenk at jeg er fri som fuglen og får lov å gjøre dette, dra til et annet land med en helt annen historie, religion og kultur enn min egen, og slå røtter der. Christina sa til meg da vi satt og så utover havet her på Jæren søndag kveld, at jeg må glede meg til hverdagen. Til det vanlige og enkle. Og forvente at det kommer til å bli både ensomt og tøft, og veldig varmt (som jeg vanligvis ikke takler så godt), men at det går an å glede seg i det også. Anett sa til meg at hun trodde det ville bli en tid med mye hvile, og mye tid med Jesus. Å se inn...

(Foto: Getty/Petek ARICI) Brukt med tillatelse Siden den store endringen i livet mitt, har jeg levd i to og et halvt år med en nærhet til Jesus som jeg aldri før har opplevd. Da det nærmet seg to år i desember, ble jeg litt bekymret. Jeg husket noe jeg en gang hadde lest – at forelskelse visstnok bare varer i to år – og jeg begynte å lure: Ville denne nærheten til Jesus ta slutt nå? “Alt har jo en ende.” “Følelser er ikke så viktige.” “Ikke ta valg basert på følelser.” Jeg hadde levd så lenge med en slags indre overbevisning om at det nesten var galt å være for glad, og frykt for at om jeg kjente på den, så ville den gå bort – at lidelse var selve meningen med livet, og et bevis på hvor troende jeg var. Det satt dypt. Kanskje husker du også nådegavetestene, særlig på 90-tallet og tidlig 2000-tall – samtalene vi hadde, der vi prøvde å bli bedre kjent med oss selv og finne ut hva Gud hadde lagt ned i oss. Var det lærer? Visdom? Profeti? Jeg fikk flere interessante svar, men det jeg la m...

Bilde brukt med tillatelse «Kan vi ikke lære mer om ‘den strenge tiden?’» Spørsmålet kom fra en mørkhåret elev  med tidsriktige klær og perfekt anlagt sminke, muligens en av lederne blant  jentene i klassen.  «Ja!» istemte alle de andre.  «Nå har det jo blitt totalt kaos, alt er lov!» ytret  en av alfahannene i klassen, god i fotball og kjapp i replikken.  Uttalelsene deres kom brått,  men egentlig ikke uventa på meg. Og hjertet sank i meg. Enda flere bekreftelser på at noe var  veldig galt i den norske skolen i dag. Det var min første praksisperiode på pedagogikkstudiet ved en  ungdomsskole. Jeg hadde da vært lærer i 12 år i den  norske skolen og ved Flyktningtjenesten, men ingen ting hadde forberedt meg på det totale  kaoset som herjet i klassen jeg skulle ha praksis i igjennom seks uker. Under observasjonen  skrev jeg side opp og side ned mens blyanter føk, guttene sloss på gulvet (ja, midt i timen) og  halve klassen va...

Jeg møtte Valeriu for første gang høsten 2021, da jeg på vei til skolen hver morgen gikk forbi han utenfor Galleriet på Torgallmenningen, hvor han hadde sitt “kontor.” Hver dag stod han der da jeg passerte i mine egne tanker og ofte da jeg kom tilbake i 15-16-tida, i all slags vær, og jeg ble etter hvert litt kjent med denne hyggelige fyren, og skjønte at han var en spesiell mann. Det kan være det var det store hjertelige smilet hans, ønsket om “God bless you” som virket genuint og også følelsen av omsorg fra han som tok meg, men noe var det, og da han senere dukket opp i kirken min fikk jeg også litt lengre samtaler med han. Ved juletider hadde jeg lyst å gi han en større pengegave og samle inn penger til han og spurte han direkte hva hans behov var. Overraskelsen var stor da han smilende så på meg og sa: “Thank you so much, sister, but I am fine. You don’t have to give me anything.” Og flere andre ganger senere ble jeg møtt med det samme svaret, og jeg skjønte at han så på meg som en...